Skuespiller, musiker og komponist Magne Håvard Brekke og det norsk-fransk-tyske ensemblet Ljodahått som framfører dikt på norsk, skrevet av norske diktere, til musikk de selv har komponert. Ballades utsendte i Frankrike var på konsert med gruppa i Paris i slutten av november. Og « Ljodahått »? Det er et norrønt versemål som er brukt særlig mye i didaktiske kvad og samtaledikt, forteller Store norske leksikon oss.
Hvor fantastisk er egentlig den jævla karusellen? Rendezvous med Ljodahått i Paris.
Jeg befinner meg i Paris en iskald søndagskveld med en camel blue i kjeften. Det er duket for poesi-konsert med norsk-fransk-tyske Ljodahått på «Festival Paris en toutes lettres», og køen er oppsiktsvekkende lang. I Frankrike lever poesien i beste velgående. Johanna Holt Kleive Publisert: 13.desember 2021
Als verwegen werden sie bezeichnet. Ein bisschen wie Cohen oder gar Waits. Ungehobelt und lyrisch, wild und wie der zarte Wind in Norwegens Wäldern. Nun, die sieben Herren von Ljodahått sind all das und noch eine Schippe mehr.
Die internationale Truppe um den norwegischen Schauspieler Magne Håvard Brekke zelebriert die Musik, und das macht sie wirklich besonders. Etikettieren lassen sie sich nicht, ob ihre Musik nun Jazz, Avantgarde, Weltmusik, Norwegische Volksmusik, Pop, Rock oder gar Klassik ist, ist auch ziemlich egal, sie ist schlichtweg atemberaubend und absolut betörend. Weil eben draufgängerisch und wild wie ein wütender Troll, weil lyrisch und sanft wie die zarten Verse eines Ibsen-Gedichtes.
Ja, man kommt schon ins Schwärmen bei dieser Truppe. Allein die Lässigkeit, mit der sie leise pfeifend die Bühne betreten (die mangelnde Schönheit der Location – Schulaula der Europaschule in Herzogenrath – wurde durch eine wunderbare, kristallklare Akustik mehr als ausgeglichen), und wie sie das Quietschen der Stühle und das leise Klackern der Instrumente, wenn sie von der Halterung genommen werden, zu einer Euphonie erklingen lassen, sind ein wahre Augen- und Ohrenweide.
Magne Håvard Brekke (Geige, Gesang), Rainer Süßmilch (Ziehharmonika, Horn, Gesang), Hans Jørgen Bjørnstad (Bass, Gesang), Etienne Bonhomme (Schlagzeug, Gesang), Ståle Caspersen (Akkordeon, Gitarre, Klavier, Gesang), Eirik Mannsåker Roald (Cello, Gesang) und Vidar Osmundsen (Gitarre, Klavier, Gesang) sind nicht nur hervorragende Musiker, sie sind ebenso gute Entertainer. Schön, die deutschen Übersetzungen der Gedichte zu hören und zu erfahren, dass Eiriks Großvater niemals Schleifpapier benutzt („weil es dann nicht mehr schön ist“), und auch wenn diese Information keine unbedingte Dringlichkeit haben mag, die Leidenschaft, mit der Eirik Mannsåker Roald das in den Zuschauerraum wirft, changiert zwischen großartig und rührend. (Auch wenn wir niemals erfahren werden, ob es diesen Großvater wirklich gegeben hat.)
Mit einer perfekt inszenierten Bühnenshow, kleine Häppchen Spontanität, mitreißenden Darbietungen (wer hätte gedacht, dass Norwegisch so sexy sein kann) haben sie zumindest mich auf eine wundersame Reise mitgenommen, und wo auch immer ich in diesen großartigen Minuten war, ich war gerne dort!
Ein Dank an die Denker und Macher des Kulturfestivals X!
Med sin musikk som kan fint beskrives som en salig blanding av Tom Waits møter Leonard Cohen i en bar hvor Jacques Brel serverer Jeremy Enigk finurlige drinker med ekstra angustura, leverte Ljodahått et suggererende fyrverkeri av en konsert på Ælvespeilet i Porsgrunn en torsdag høstkveld. Når i tillegg tekstene er norske lyriske nasjonalskatter er det ikke annet enn å nyte disse komposisjoner av høy klasse.
Det som skiller artister fra de som det går 100 av på dusinet til de som er verdt en beskuelse, er tilstedeværelsen på scenen. Man sitter igjen med en følelse at her har man vært deltakende og ikke bare publikum, rett og slett inkludert som et medlem av ensemblet.
Har du muligheten til å beskue denne samlingen av artister og kunstnere oppfordrer jeg på det sterkeste til å ta turen. Du kommer garantert ikke til å angre.
Erik Berg Friesl Kulturhusleder Ælvespeilet Porsgrunn
Jeg vet ingen ting om bandet, vet kun at det er en slags litterær konsert, tonesatte dikt. Etter første låta er jeg solgt.
Plystrende kommer de inn, vrimlet rundt oss. De er mange. De plystrer, og de plystrer.
Vi skimter sortekledde, kule skikkelser som finner plassene sine på scenen.
Rommet hvor vi sitter er intimt, det er Sal 2 i kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn. Det er mørkt, og det forblir mørkt.
Ord, lys, grafikk, tegninger kommer opp på veggen bak – dette kommer og går.
Navn på dikteren kommer til syne, og noen ord fra teksten som fremføres og synges – illustrasjoner og tekstutdrag blir stående en stund, det er fint, vi får ro til å ta inn inntrykkene, samtidig som musikken har et voldsomt driv og en intensitet.
Tankene går til Nick Cave, Leonard Cohen og Kaizers Orchestra, Linda som sitter ved siden av meg sier hun får assosiasjoner til Tom Waits, altså en skikkelig blanding av musikalske stiler. Viser, Rock, jazz, og mere til.
Tekstene synges på norsk, men bandet har både franske og tyske karer med seg. Det er en effekt i det at det er tyske og franske stemmer som synger de norske diktene også. Understreker vel kanskje det universelle i dem.
De er rågode formidlere, de leverer nærmest en forestilling.
Dette er bra, og morsomt, og rørende. Nært og ekte. Norskt og unorskt.
Edda, Håvamål. Så noe fra Tor Ulven og Olav H Hauge. Den mer ukjente Olav Nygård til Henrik Ibsen.
Kommer disse talentfulle mennene til en scene i nærheten av deg,
ikke vær i tvil. Løp og få en fabelaktig opplevelse!
På scenen sto disse syv karene; Magne Håvard Brekke, felespiller og sanger. Hans Jørgen Bjørnstad er en norsk bassgitarist og vokalist, Etienne Bonhomme, fransk trommeslager og vokalist. Ståle Caspersen, norsk musiker på torader, akustisk gitar, piano og sang. Eirik Mannsåker Roald, norsk cellospiller, og sang. Vidar Osmundsen, spilte el-gitar og piano, og sang. Rainer Süßmilch var tysk, spiller flere instrumenter som trompet, munnharpe, piano, – og vokalist!
(Jérôme Meyer-Bisch, var fransk og den som står bak tegninger, grafikk og projeksjoner og Philippe Moja, også fransk – lyddesigner.)
Kommer disse musikerene, performance artistene og poesifolka til en scene nær deg. Kom deg dit!
(Kirkenes): Barents Spektakel bød på teater som både vil og kan stille seg i sentrum av begivenhetene og de store konfliktene. Av Therese Bjørneboe
Barents Spektakel 2017 / The Industrial Boomerang. Kirkenes, 8.-12. februar
……..
La meg tilslutt trekke fram Ljodahått. En konsertant kabaret, hvor den norske Volksbühne-skuespilleren Magne Håvard Brekke, band og medvokalister, framfører dikt og tekster, fra Voluspå over Sivle, Hamsun, Hauge og Vesaas til Tor Ulven. Veldig følsomt, og veldig maskulint. De russiske festivalgjestene digget det – uten å skjønne et ord. For å si det med Traavik: Kirkenes er det nye Berlin.
VANDRINGSMENN: Den sensasjonelle, internasjonalt sammensatte gruppa Ljodahått tok Kapittel-festivalen med storm lørdag kveld. De trollbandt de frammøtte med tekster fra norsk lyrikk tilført et rytmisk fyrverkeri i Tom Waits-stil. Obstfelders ord fikk nye, musikalske dimensjoner, side om side med Olav H. Hauge, Olav Nygard, Astrid Hjertenes Andersen og Tarjei Vesaas. Foto: Fredrik Wandrup
STAVANGER (Dagbladet) Fredrik Wandrup 17. sept. 2016
Gurgaon: ‘What the (profanity) is Ljodahatt?’ is a question asked on the homepage of this band’s website.
On Monday night, the lucky audience who turned up for the octet’s show in the city (an eightsome joined by two Hindustani Classical musicians) got an answer, an intimate yet expressive set of songs in which Floydian rock cosied up to pastoral folk. The Norwegians were playing on the closing day of the 3rd Connections Festival of performing arts.
Ljodahatt’s performance, their first in India, brought to mind reverb-drenched walls of sound and lava lamps. But the only thing remotely trippy about the evening was the Nordic poetry, which formed the lyrics to each of the band’s compositions. Tethered by a robust rhythm section and lifted by layers of guitar and piano (with accordion, violin and concertina punching sweetly above their weight), the verses bobbed like boats on water, while the atmospherics dipped and soared like a flock of birds in mid-flight.
This was music that harked back to the mood-shifting, multi-layered rock of the 1960s – even to the extent of the Eastern influence. Puranjoy Guha on the mandolin and Rupak Mukherjee on flute were more than worthy accompanists to the ensemble. The lyrics, meanwhile, drew inspiration from Norwegian poetry of the late 19th and early 20th centuries, from bards like the unheralded Olaf Nygard (« with us today », said frontman Magne Havard Brekke), as well as from Norse verses of 1,500 years back.
Understatedly witty, the words were ideal collaborators to the music, impish partners in crime in this Scandinavian psychedelia. There was the digging-your-heels-in-defiance of ‘I’m standing me, got it’ (Olaf H Hauge), the poetic and life-affirming ‘It needs just a little memory’ (Nygard) and the short-but-shot-through-with-profundity ‘Two televisions’ (‘and in the end, we need not understand each other’). Dreamscapes swapped places with landscapes, philosophy mingled with wry observations. In Ljodahatt’s lyrics, humour wasn’t too far from the surface.
Ljodahatt are Hasse Bjornstad (bass guitar and vocal), Etienne Bonhomme (drums and vocal), Magne Havard Brekke (composer, violin and vocal), Stale Caspersen (composer, piano, accordion, guitar and vocal), Vidar Odmunsen (electric guitar, piano and vocal), Laurent Petitgand (composer, electric guitar, piano and vocal), Eirik Mannsaker Roald (cello and vocal) and Rainer Sumilch (composer, trumpet, concertina and vocal). Evoking the silences of a fjord, and the tempest of the ocean, Ljodahatt more than lived up to its name of ‘troll-song’. It made for an exhilarating musical ride.
Last updated: 01.04.2016 // Ljodahått is a musical group that combines classical Norwegian literature and self-composed music to great response from audiences all over the world. This week they played several concerts in New Delhi.
This is the group’s first visit to India and they were anxious about the reactions to their music. “India is a country with an incredibly important musical culture that has influenced many Western artists and we are very honoured for the opportunity to play here,” says Ljodahått frontman Magne Håvard Brekke.
Brekke started the group together with fellow artists from all over Europe. All the songs are in Norwegian, but group believes the music and the sound of a foreign language open up for a personal interpretation of the music from everyone in the audience. “When we play abroad in Europe the various audiences seemed to understand beyond words. I am positive that was the case at the concerts in India as well,” comments Brekke.
Ljodahått played concerts at several festivals and the Piano Man Jazz bar in Delhi. There were great crowds turning up to hear their performances and the response was very enthusiastic. According to Brekke, two Indian musicians joined them onstage for the last concerts, which helped bridge a cultural divide.
The lyrics have been taken from well-known Norwegian poets and authors and Ljodahått composes music to go with the texts. “We mix texts from different periods of time and from various places in Norway,” Brekke notes. “It is very inspiring to use these traditional texts and convey their message and cultural meaning through a different medium,” he adds.
Norwegian music institutions have been very supportive of the group and they hope to establish a partnership with Concerts Norway (Rikskonsertene) in the near future. Now the band is off to Bangalore for a last concert there. After such great response this may not be their last trip to India.
La chronique de MATTHIEU CONQUET sur France Culture
LJODAHÅTT > CLIMAT NORVEGIEN
Plongée dans le climat étrange de LJODAHÅTT ce matin. Un projet hors cadre, barré et patrimonial à la fois, mené par le comédien Magne-Håvard Brekke. Prenez une douzaine de musiciens et acteurs en chapeau façon drougies, un peu de cabaret râpeux, de vieux claviers analogiques et un répertoire qui va des manuscrits mythologiques de l’Edda jusqu’à Ibsen. Attendez. Vous êtes déjà loin.
5 of the best spoken word events at the 2013 Edinburgh Festival Fringe
Featuring Ross Sutherland, Liz Lochhead and
Norwegian troupe Ljodahått
Source: The List Date: 1 August 2013 (updated 6 Aug 2013) Written by: Rachel McCrum
LJODAHÅTT
One word, folks: ‘TROLLSONG’. Which is the rough translation of the Norwegian word Ljodahått. This Norwegian troupe are a musical collective who aim to give new life to a huge range of Norwegian poetry with an original live music score. Rich, dark cabaret.
Book Festival highlights :
The sound of Norway
Yesterday evening’s Jura Unbound when the magnificent Ljodahått brought their intriguing blend of poetry and music all the way from Norway …
See the image below from the Nouvel Obs blog on November 6th 2013.
Et à découvrir, vite, le groupe Ljodahått, crée par le comédien Magne-Håvard Brekke, un norvégien qui voyagea en RDA, travailla avec Castorf et Marthaler, et incarna il y a peu Trigorine dans « La Mouette » de Tchekhov mise en scène par Frédéric Bélier-Garcia. Sa drôle de bande d’acteurs musiciens compte notamment Jürg Kienberger, musicien légendaire de Christoph Marthaler (harpe de verres, accordéon et autres instruments), le français Laurent Petitgand, compositeur de musiques pour Wim Wenders et Bashung.
Ljodahått chante des poèmes d’Henrik Ibsen, Knut Hamsun, Tarjei Vesaas et autres géants norvégiens. Blues des fjords garanti (Photographie Gilles Philippot). Le groupe est pour deux soirs, ces 6 et 7novembre à la Maison de la Poésie à Paris, puis à Rouen ( et Berlin, mais c’est plus loin). On les écoutera aussi en CD (avec livret et traduction des poèmes) que l’on se repassera en boucle avant ou après avoir vu le spectacle de Claude Régy « La Barque le soir » de Tarjei Vesaas, dans une traduction de Régis Boyer.
Etter 27 år som skuespiller i utlandet vil Magne Håvard Brekke gjøre musikk av diktene til store norske poeter. Nå kommer den internasjonale gruppa hans til Oslo.
I 1985 dro Magne Håvard Brekke til Øst-Berlin for å bli skuespiller. Siden har han bodd i Berlin og Paris, men blitt stadig mer opptatt av arven fra den norske litteraturhistorien. Derfor inneholder den første plata til hans gruppe Ljodahått tekster av Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Hans Børli og mange andre nasjonalskalder. Fredag og lørdag spiller Ljodahått på Litteraturhuset i Oslo.
Et lite språk
– Når man er ute i verden får man gjerne et større forhold til hva det innebærer å være norsk. Jeg har sett hvordan ting forandrer seg, men er samtidig preget av norske verdier, og den norske naturen. I 2002 ble jeg bedt om å gjøre noe for en forestilling i Frankrike, som skulle fortelle litt om Norge. Jeg begynte å grave i erindringer, og fant tilbake til ting jeg hadde et ubevisst forhold til i min utlendighet, i forhold til hvilke verdier jeg hadde med meg, forteller Magne Håvard Brekke.
Brekke bor nå i Paris. Ljodahått er satt sammen av musikere han har truffet på sine reiser i Europa, fra Frankrike, Tyskland, Sveits, Østerrike og England. Og noen nordmenn. «Utlendingene» får også framføre noen av tekstene, uten å forsøke å legge skjul på at de ikke kan språket.
– Norsk er et lite språk, men ethvert språk er musikk for meg. Jeg synes det er viktig å være stolt av hvor man kommer fra. Derfor bruker jeg mange forskjellige dialekter også, som hos Olav Nygaard, som er vanskelig selv for oss nordmenn å forstå. Og som sikkert mange i Norge ikke kjenner engang. En nordmann vet ikke hva «ljodahått» er heller, men navnet får dem vel til å lure på hva dette er for noe, tror Brekke.
Ljodahått er, for ordens skyld, en verseform fra norrøn tid.
Sto utenfor
– Hva sier tekstene du har valgt om Norge?
– Mange av disse dikterne sto utenfor. De var gjerne ekstreme folk som turte å si ting, i forhold til naturen og samfunnet. De gjorde sine valg, og valgte å beskrive noe som kanskje er grensetilfeller, noe som det norske samfunnet ikke var så flinke til å ta tak i. Sånn sett har disse dikterne beriket meg i forhold til avgjørelsene jeg har tatt selv. Og bidratt til at man ikke føler seg helt aleine med tankene man har hatt. Ta bare et enkelt dikt som Skjæraasens «Du ska itte trø i graset», som rett og slett har en holdning til hvordan vi forholder oss til verden rundt oss, og hvilke muligheter vi gir oss selv og andre.
– Hvordan var det å få tillatelse til å sette musikk til disse diktene?
– Halvparten av diktene er eldre enn de 70 årene som gjør dem frie. For de andres del har alle arvingene vært svært positive. Jeg har vært i kontakt med Bodil Cappelen, Olav H. Hauges enke, som syntes dette er helt fantastisk. Jeg fikk også brev fra Magne Skjæraasen, Einar Skjæraasens sønn, som takket meg og syntes vi hadde tatt fint vare på både innhold og stemning i farens dikt.
– Det må være vanskelig å samle ei gruppe med medlemmer fra halve Europa?
– Det er et helvetesprosjekt. Men gøy også. Jeg insisterer på at vi skal være så mange. Vi lever i ei tid da alt skal kuttes ned, også på teateret, men jeg vil at vi skal være mange på scenen, at det skal være bredde i dette. Både musikalsk og menneskelig. Men jeg vet ikke hvor lenge det vil være mulig.
Photo: Ljodahått
Ljodahått meistrar folk, pop, jazz, kabaret – denne plata fortener eit stort publikum.
