Et overstreget digt
Bag et gitter af streger
stirrer et daarligt digt.
Et ærligt skind igrunden,
men ikke yppig runden
av sang og stemning og sligt.
Født av en mager moder,
af hjernens skrumpne skjød,
næret af tankefoder,
som hjernecellernes boder
i fattige timer bød – –.
Forstandens hodepine
dirrer i digtets krop –
avmægtig i sin feber
det ramser med tørre læber
sin grimme vise op.
Det rusker i sine streger,
vil løs av det grumme bur; –
det er min farligste fange
trods mange velskabte sange,
som strømmer i min natur.
A crossed out poem
Behind a cage of lines
stares a bad poem.
An honest guy at heart
but not nicely rounded
by song and mood and suchlike.
Born from a meagre mother,
from the brain’s wizened womb,
fed on leftover thoughts
that the brain’s lockers
offered in poor hours – –.
Reason’s migraines
tremble in the poem’s body –
powerless in its fever,
with dry lips it rattles off
its ugly chant.
It shakes its bars,
wants out of its horrible cage; –
it is my most dangerous inmate,
in spite of many well-shaped songs,
that flow in my nature.
Olaf Bull
(1883-1933)