Så stig da i meg, einsemd
Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.
No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklår visse
og difor eig eg ikkje jorda meir –
Men livet skal eg aldri, aldri misse
Rise up within me, solitude
So rise up within me, solitude
storm the last stronghold of my earthly life
and destroy my feverish dream of happiness here.
You, unfathomable earth
be another world
reveal all your secret
in this illuminated morning-time
in this hour before death’s large day
when voices of solitude call me back
to be reborn in another land.
Now all my solitude pushes at its limits.
My life was a dream without day’s clear knowledge
and therefore I no longer own the earth –
but life I shall never, never lose –
Tor Jonsson
(1916-1951)